Å BEGRAVE EN DIKTATOR: ”En underlig og spesiell opplevelse” kaller hun det, Anne Martha Laland. Jeg sitter med de private memoarene til mormoren min, et slags familiekrønike, og innser at jeg har snublet over et stykke norsk historie: beskrivelse av Vidkun Quislings begravelse.
(Denne saken har stått på trykk i Aftenposten Historie)
Det står alltid friske blomster på Vidkun Quislings grav, er en setningen jeg hørte flere ganger som barn. Ordene etterlot en følelse av mørke, uhygge. Mer enn 70 år etter diktatorens død er den sorte bautaen sentralt plassert på Gjerpen kirkegård i Skien fortsatt et kraftfullt symbol, både for tilhengere og motstandere av nazismen. Med ujevne mellomrom melder telemarkaviser om hærverk og gravskjending, men også om blomster og flagg på merkedager. 15 mars 2016 var graven igjen i medias søkelys, da Anders Behring Breiviks søksmål mot Staten startet i Telemark fengsel. Hånden den erklærte nasjonalsosialisten demonstrativt hevet for fotografene, var i følge Aftenposten rettet mot Quislings gravplass.
Med nåtiden som bakteppe kan fortiden forstås. Følelsene og symbolikken som fremdeles omgir Quislings grav kan forklare hvorfor han måtte ligge der inkognito i 24 år. Myndighetene fryktet opprør, protester, bråk om det ble kjent hvor lederen for Nasjonal Samling var begravet. Først to år etter enken Maria Quislings død i 1982, ble Maria og Vidkuns navn gravert på familiens gravstein.
Nærmere krigen var situasjonen enda mer spent. Etter henrettelsen på Akershus festning natt til 24 oktober 1945, ble liket av ”ministerpresidenten” umiddelbart kremert. Asken ble oppbevart av Oslopolitiet, og Maria Quisling måtte vente hele 14 år på å få den utlevert. Igjen og igjen søkte hun Kongen i Statsråd. I 1959 fikk hun endelig lov til å oppfylle det siste løftet hun ga ektemannen; Quisling skulle få komme i kristen jord. Alt foregikk i største hemmelighet.
Så hvordan ble nedsettelsen av Quislings urne et kapittel i mormors dagbok?
I det diskrete gravfølget på til sammen 8 stykker var, i tillegg til sogneprest Asle Enger fra Frogner i Oslo, Erling Laland, sogneprest på Gjerpen, og hans sønn prost Sigurd Laland. Min oldefar og min morfar. Jeg hørte aldri morfar snakke om det. Det var som diskresjonen justisminister Haugland påla de involverte gjaldt livet ut for ham. Derfor var det morsomt å oppdage at kvinnene i familien hadde tatt historisk ansvar. Prestefrue Ågot Laland og prestefrue Anne Martha Laland var begge på Gjerpen gård da Maria Quisling troppet opp den solfylte julidagen, mormor med yngstesønn Lars på 7 måneder. Etter visitten skyndte Ågot seg å skrive ned alt hun hadde opplevd.
”Onsdag den 1. Juli kom Enger, fru Quisling, Quislings adjutant Langli og en fru Bjørnstad i bil cirka klokka 14. Enger kom inn på prestekontoret, og vi sa at også de andre måtte komme inn, og det gjorde de. Vi hilste på dem alle, og de virket temmelig små. Den minst sympatiske syntes fru Bjørnstad å være, men vi kunne jo ta feil. Hun var ikke bra etter bilturen.”
– Her er det mange nye detaljer, bekrefter historiker og Quislingkjenner Hans Fredrik Dahl da jeg sender ham et utdrag.
– Maria Quisling blir jo så levende skildret!
Kanskje fordi hun beskrives fra et kvinneperspektiv? Oldemor var verken statsviter, journalist eller historiker. Hun var husmor, og på denne spesielle dagen tilfeldigvis vertinne for Norges mest forhatte enke. Så mens justisminister Jens Hauglands er mest opptatt av det formelle rundt frigjøringen av urnen i Dagbok fra Kongens råd (1986), og Maria Quisling er sentimental rundt det å oppfylle ektemannens ønske i Maria Quisling: Dagbok og andre efterlatte papirer, skriver Ågot Laland om stemningen rundt bordet – og nystekte frikadeller.
”Etter jordfestelsen hadde Enger bedt om å få hvile litt før han kjørte tilbake med dem i bilen, som han hadde fått låne hos fru Dagny Asting. Hvis vi syntes det var leit å be de andre inn, fikk de ta ned til Skien, hadde han ytret. Men vi sa de kunne komme inn alle, for vi syntes det var vår kristenplikt i dette tilfellet. Så kom de inn og vi spurte om de ville spise en enkel hverdagsmiddag med oss. Og det tok de med takk imot. De fikk først en tallerken tomatsuppe fordi jeg var redd det kunne bli litt snaut med kjøttkakene, eller rettere frikadellene som fulgte etter, men det ble nok. De fikk grønnsaker til. Så fikk de til sist litt hermetisk frukt fra haven. De roste frikadellene i høie toner. ”De minnet om dem svigermor laget,” sa fru Q. ”Ja, det er de beste kjøttkakene jeg har spist,” sa en av de andre, og slik fortsatte de å skryte. Fru Q lot falle en ytring om at hun var så glad og takknemlig fordi asken nå var satt ned, så hun hadde fått oppfylt det siste løftet han tok av henne. Det var det eneste hun sa som berørte saken. Enger takket for maten og sa noget om at her satt vi sammen mennesker med vidt forskjellig syn, men at det var så godt det var noget som forenet oss, nemlig Kristi kjærlighet. Tidligere hadde han mens vi pratet sammen også nevnt noget fra sitt fangenskap i Tyskland. Ingen av de tilstedeværende kunne misforstå vår holdning. Fru Q takket også hjertelig for mottagelsen hun så uventet hadde fått. Det hadde varmet hennes hjerte.”
Siden svigerfar Jon Lauritz Qvisling var sogneprest på Gjerpen fra 1900 til 1918, følte Maria Quisling kanskje en viss tilhørighet til prestegården. ”Det var rørende å se svigerfars fotografi i prestekjole i hallen sammen med fotografier av andre sogneprester fra gamle dager,” skriver hun i Maria Quisling: Dagbok og efterlatte papirer. Ågot Laland kunne merke at gjesten var utilpass, og beskriver hvordan min onkel Lars, den gang 7 måneder, redder situasjonen.
Jeg tilbød dem å få hvile middag, men de ville ikke legge seg. De satte seg bare ned i dagligstuen. Fru Q sa her var så mange minner. Hun var rørende, stille og beskjeden. Lille Lars var så god å ha med oss. Han avledet alt pinlig ved sitt nærvær. Lys og smilende og glad var han, og fru Q var helt betatt av ham. Hun rakte sine armer mot ham, og han ville gjerne komme til henne. Så hygget hun seg lenge med gutten på fanget. Enger sa: ”Det er rart hvor intuitivt barna finner de gode og sterke mennesker.” Etterpå da fru Bjørnstad prøvde å ta barnet, ville ikke gutten til henne, hvorpå fru Q parerte: ”Du er altså ikke et godt og sterkt menneske.” Hun takket An Ma og Sigurd fordi de hadde betrodd henne å holde barnet. De skjønte nok ikke hva det betydde for henne at de hadde vist henne den tilliten, – enda han kastet opp på henne. Og hun ville så gjerne se lille Lars igjen. Hun spurte om de ikke kunne komme og hilse på henne når de passerte Oslo. De fikk adressen. Men de kunne jo også henvende seg til Enger og be ham være med til henne. Så viste det seg at hun ville være bortreist når de passerte Oslo, så det ble ikke noget av. De ville ikke vente på kaffe for ikke å komme for sent til Oslo. Med stor takknemlighet tok de avskjed.
Takknemlighet kjennetegnet fru Quisling, syntes Ågot Laland. Som om gjestfrihet ikke lenger var noe hun forventet fra folk. Flere kilder beskriver den aldrende fru Quisling som sky, deprimert, preget av paranoia og isolasjonstendenser. Det siste Ågot Laland skriver om enken etter Vidkun Quisling, er:
I brev skriver Enger at fru Q ikke ble ferdig med å snakke om på hjemveien, hjertelaget, gjestfriheten og godheten som de hadde møtt. Det hadde varmet hennes hjerte mer enn vi trodde. Og vi skjønte nok ikke hva det betydde for henne som var blitt så sky at hun bare gikk ut i mørket, det siste sa han mens han var her. Hun var livende redd alt som het diktatur, sa han også, så hun var ingen tilhenger av det.
* * *
Kilder:
Juritzen, Arve: Quisling Privat, Juritzen forlag, 2008
Parmann, Øistein (Red): Maria Quisling: Dagbok og efterlatte papirer, Dreyers forlag, 1980
Haugland, Jens: Dagbok fra Kongens råd, Samlaget, 1986
Slik foregikk det:
Selve urnenedsettelsen, beskrevet av sogneprest Erling Laland og skrevet ned av Ågot Laland: ”Det var pålagt oss å holde det hemmelig, så ingen tilskuere var møtt frem, men en bil med to sivile politifolk sto allikevel klar for tilfelle der skulle bli nogen demonstrasjon. Kirkevergen var innviet for han skulle ordne med feste av gravstedet, og samme morgenen var kirketjeneren som skulle grave, innviet. På den andre siden av veien var en hel del arbeidere i sving med et gravearbeid, og de så da kirketjeneren skulle grave. Gravstedet ligger like innenfor gjerdet, så de skjønte hva som foregikk og hadde latt falle noen mishagsytringer overfor graveren. Det var det hele.”
Hvem var med i følget til Maria Quisling?
IVidkun Quisling Privat oppgir forfatter Arve Juritzen at det var stabskaptein Enersen og Olga Bjoner, leder for Nasjonal Samlings kvinneorganisasjoner, som var med i følget fra Oslo den dagen (s.294). Oldemor Ågot har derimot notert seg at hun hadde Quislings adjutant Langlie og en fru Bjørnstad på middag. ”Vi hilste på dem alle, og de virket temmelig små. Den minst sympatiske syntes fru Bjørnstad å være, men vi kunne jo ta feil. Hun var ikke bra etter bilturen.” I Maria Quisling: Dagbok og andre efterlatte papirer er følget bare omtalt som ”en venn av Vidkun og en god bekjent av meg”. (s. 155)
Hvor involvert var egentlig Kong Olav?
Var Kong Olav personlig involvert i utleveringen av Quislings urne? I Maria Quisling: Dagbok og andre efterlatte papirer hevdes det at Kong Olav via justisminister Jens Haugland skal ha overbrakt følgende beskjed til sogneprest Asle Enger: ” Kongen var glad for å få lov til å hjelpe i saken.” (s. 159). Det kan ikke Haugland huske, skriver han i Dagbok fra Kongens råd og legger til: ”Det er også lite truleg.” (s.38). Arve Juritzen benekter i Quisling Privat (at Kong Olav sendte fr Q noen personlig hilsen, og belegger det med å vise til Hans Majestet Kongens Kabinettsekretær, Hagen (s. 292). I brev til Ågot og Erling Laland opprettholder Asle Enger påstanden om at Kong Olav involverte seg i saken: ”Enger fortalte også at kong Olav hadde sagt til ham at han gjerne skulle ha hilst på fru Q, men han kunne ikke gjøre det av hensyn til sitt folk.”
MARIE LALAND EKELI 